Dag 20-24 - Frankrike; veien inn, veien ut...

Heyo!

Vi så ikke mye av Milan før vi bestemte oss for at vi ville videre. Med "vi" mener jeg Mikkel, Hon Ting og meg. Bendik var lei av å bruke dagene på reising så han ville bli en dag til i Milan. Det var enten det eller muligens for å roe seg ned etter sjokket over at Hushovd dropper Tour de France. Jeg skulle helst ha filmet reaksjonen hans da jeg fortalte han det, men dere får bare bruke fantasien deres. Det var vel noe i duren av: "Nei....nei....NEI! Hva faen?! Skal vi heie på jævla Edvald da!?". Er vel et av de tingene som er moro hvis man er der.

Vi bestemte oss for å dra til Genoa. Her fant vi ingen billige hosteller, men jeg fant et hotell hvor det kostet 22 euro for en natt. Det var kanskje på tide å leve i litt luksus (og med luksus mener jeg to-stjerners), spesielt når det er luksus i den prisklassen. Da vi kom frem til hotellet kalt Mini Hotell, ville resepsjonisten ha 30 euro fra hver av oss. Det sa vi var uaktuelt og viste til nettet. Han sjekket igjen, og ga oss rommet til prisen vi krevde. Da jeg sjekket nettsiden igjen fant jeg ut at jeg hadde sett på feil dato, så det er mulig jeg tok feil...men men...

På veien til Nice bestemte vi oss for å gå av i Monte Carlo, Monaco, bare for moro skyld og det som møtte oss var rett og slett perfeksjon...veldig mye perfeksjon. Togstasjonen var moderne og futuristisk med LED(?)-lys på veggene og gulvet. Selve byen var et vilt syn med tettbygde bygninger som fylte skylinen, og havna med alle luksusbåtene. Alle bilene folk kjørte rundt i skinte blankt og var av den dyre sorten (til og med lastebilene var glinsende hvite). Vi bestemte oss for å spise lunsj her. Prisene var høyere enn de fleste andre steder vi hadde vært, men selvfølgelig ikke høyere enn i Norge da. Etter lunsj tok vi toget videre til Nice hvor vi skulle møte Bendik.

Andre dagen i Nice dro vi til den fantastiske riviera-stranda. I Nice er det bare “pebble-beaches” og ikke sandstrender. Her hadde det seg slik at iPhonen min lå i badebuksa mi… and the rest is history... På kvelden var det spagetti- og sjampanjefest på hostellet, hvor Mikkel og Bendik klarte å knuse sjampanjeglassene sine. Av en eller annen grunn så sjefen på meg da dette skjedde… hmm…
Det skjedde ellers ikke så mye i Nice. Vi dro et par turer på casino og Mikkel ble angrepet av en due, men det er ikke så mye mer enn det som er verdt å fortelle.

Mange av dere kjenner kanskje til Murphys lov (i all hovedsak betyr det at alt som kan gå galt vil gå galt på verst tenkelige tidspunkt og vil føre til verst tenkelige resultat). Tydeligvis er det lettere å komme seg inn i Frankrike enn å komme seg ut. Først var planen å ta et natt-tog fra Cannes til Luxembourg. Vi hadde sjekket dette opp på nettet tidligere, og det var tydeligvis et rutetog som gikk hver dag. Plutselig var dette toget forsvunnet. Vi fant det ikke lenger på nett og på togstasjonen sa de at det ikke var noe slikt tog. Men marerittet hadde nettopp begynt. Vi var fast bestemte på at vi ville ut fra Frankrike nå for å komme oss videre på vår ferd, men det virket som en umulighet. Vi fant et tog som ville ta oss til Nürnberg gjennom Østerrike, men dette toget var visst russisk og InterRail dekker ikke russiske tog. Siden vi ikke var villig til å betale flere hundre euro for dette fant vi en annen løsning: flere tog gjennom Frankrike og Sveits som til slutt ville ta oss til Hamburg. Nytt problem: toget fra Nice dro om en halvtime.

Vi bestemte oss for at dette toget skulle vi rekke og dermed delegerte vi raskt oppgaver. Jeg og Hon Ting skulle fikse billetter til Dijon, vår første stopp, mens Mikkel og Bendik skulle fikse rask mat. Hittil hadde vi unngått reservering av billetter hvis vi kunne det, men i Frankrike er visst det vanskeligere med mye fulle tog. Med en sinnsykt lang kø i billettluka var oddsen i mot oss, men jeg nådde frem med 10 minutter igjen til toget skulle dra. Nå tenkte jeg at ting kom til å ordne seg, men hellet var fremdeles ikke med oss: toget var fullt. Faktisk var de fleste tog oppover mot Paris fulle. Det virket som vi var fanget i Frankrike, og vi begynte å gå tom for ideer, men vi fikk til slutt plass på et tog til Lyon. Vi ankom Lyon kl 20, men vi ville vekk herfra. Vi hadde fått nok av fransk fangenskap, men i billettluka sa de at det ikke gikk noen tog vi kunne ta som var gratis. Likevel fristet det å ta sjansen, for vi hadde funnet en rute (en komplisert rute riktignok) som ville ta oss til Frankfurt. Slik måtte vi velge mellom dette og Tyskland – Portugal kampen. Det var en tøff avgjørelse, men vi bestemte oss for å ta toget videre. Vi måtte ta tre ulike tog gjennom Sveits før vi ankom Basel kl 02.00. Her skulle vi vente i fire timer på toget som ville ta oss til Frankfurt. Vi bestemte oss for å gjøre noe konstruktivt så vi fikk fram underlag og soveposer og la oss til å sove. Det var som dumt var at vi la oss til å sove der det gikk mest mennesker forbi. På et punkt var det en dame (hun hadde sprøytemerker på armen) som kom bort og begynte å snakke tysk og gebrokkent engelsk med oss. Hun begynte å spørre oss om vi bodde på togstasjonen osv… Vi følte oss ikke særlig komfortable med henne der, og dessuten prøvde vi å sove. Etter hvert gikk hun videre. Litt seinere, da jeg endelig hadde klart å sovne, ble jeg vekket av at noen sparket i beina mine. Jeg var sikker på at det var Bendik som tullet og det var jeg ikke i humør til, så jeg bannet og ba han holde opp. Da jeg åpnet øynene var det i midlertidig ikke Bendik som sto der. 

Det var to sikkerhetsvakter.

CLIFFHANGER

- Manu